Hva er adopsjon?
Når et barn blir adoptert, betyr det at barnet får nye foreldre og en ny familie. Mange land har ordninger for adopsjon, og i Norge har vi hatt slike ordninger i over hundre år. I noen tilfeller trenger barn et nytt hjem fordi foreldrene er døde eller har forsvunnet. I andre tilfeller er det barnevernet som finner ut at foreldrene ikke tar godt nok vare på barnet, og derfor bestemmer at det skal komme til en ny familie gjennom adopsjon. I noen tilfeller er det foreldrene selv som sier at de ikke kan ta seg av barnet, og derfor bestemmer seg for at barnet skal adopteres bort.
Dersom et land ikke selv klarer å finne foreldre til alle barna som trenger det, kan barna i noen tilfeller få en ny familie i et annet land. Dette kaller vi utenlandsadopsjon eller internasjonal adopsjon. Siden 1950-tallet har over 20.000 barn fra andre land fått nye foreldre i Norge. Særlig fra 1980-tallet og frem til 2010 ble mange barn adoptert til Norge fra utlandet. De fleste som har blitt adoptert til Norge har nå blitt voksne.
Målet med en adopsjon skal alltid være å gjøre det som er best for det enkelte barnet. I utgangspunktet er det best at barn får vokse opp hos sin egen familie, eller i en annen familie i samme land. Men dersom dette ikke er mulig, har mange land blitt enige om at det kan være bedre for et barn å få en adoptivfamilie i utlandet enn å bo på et barnehjem, selv om det betyr at barnet må flytte til et nytt land.
Hvorfor skal man granske adopsjonssakene?
Det er strenge regler som må følges når et barn blir adoptert fra et land til et annet. Dette er blant annet fordi man skal være sikker på at det virkelig er det beste for barnet å bli adoptert. De siste årene har det kommet frem historier om barn som har blitt adoptert fra andre land til Norge, og der noe har blitt gjort galt. Det er flere eksempler på saker hvor det står noe i dokumentene fra adopsjonen som senere har vist seg ikke å være sant. Alle har rett til å vite hvor de kommer fra, og hvem de er, og derfor er det viktig at det som er skrevet om dem er riktig. I noen tilfeller har barn også blitt adoptert til utlandet selv om de hadde foreldre eller andre i det landet de var født som kunne ta vare på dem.
Når det både i Norge og i andre land har blitt avslørt at det har blitt gjort feil ved noen adopsjoner, er dette veldig alvorlig. Den norske regjeringen har derfor bestemt at systemet for adopsjoner til Norge, både de som skjedde for lenge siden og de som skjer nå, må granskes. Å granske betyr det samme som å undersøke eller etterforske, og målet er å finne ut hva som har skjedd.
Sommeren 2023 ble det derfor satt sammen en gruppe av eksperter som skal undersøke hvordan adopsjonene til Norge har foregått. Denne gruppen blir kalt Granskingsutvalget for utenlandsadopsjoner. Det viktigste dette granskingsutvalget skal gjøre, er å finne ut om alle regler har blitt fulgt når barn har blitt adoptert fra andre land til Norge. De skal også gi råd om hvordan vi kan hindre at det skjer feil i fremtiden. Granskingsutvalget skal arbeide med disse undersøkelsene i to år, og vil skrive om det de finner ut i en rapport eller en utredning som skal være ferdig i 2025.
Hva betyr det at det har skjedd noe ulovlig?
At noe er ulovlig betyr at man ikke har fulgt de reglene som står i loven.
I Norge har vi en egen adopsjonslov som har regler om adopsjon. Andre land har også adopsjonslover. I tillegg har mange land laget felles regler om adopsjon fra et land til et annet, for eksempel i FNs barnekonvensjon og Haagkonvensjonen fra 1993.
I barnekonvensjonen artikkel 21 er det bestemt at det aller viktigste når barn skal adopteres, er hva som vil være det beste for barnet. For å være sikker på at adopsjoner det beste for barnet, er det mange forskjellige regler som må følges når man adopterer barn fra et annet land. Det er for eksempel regler om at man må være sikker på at barnet ikke har foreldre eller andre som kan ta vare på barnet i det landet barnet er født. Det må også undersøkes om adoptivforeldrene kan ta godt vare på et barn. I hver adopsjon skal det sjekkes at dette barnet og disse adoptivforeldrene passer sammen. Og så er det regler om at dokumentene som handler om barnet må fylles nøye ut.
Når noen sier at en adopsjon har vært ulovlig kan de derfor mene veldig forskjellige ting. Det betyr ikke det samme som at et barn har blitt kidnappet eller solgt. De kan for eksempel mene at man ikke finner dokumenter som viser om alle undersøkelsene ble gjort slik de skulle, eller at noen har skrevet noe i adopsjonsdokumentene som ikke er riktig. Det er ikke alt som er ulovlig som er like alvorlig. Selv om det står noe feil i et dokument, trenger det ikke å bety at selve adopsjonen er ulovlig.
Hvem sin skyld er det om det har blitt gjort noe feil i forbindelse med en adopsjon?
Det er først og fremst de som styrer i landet, altså myndighetene, både i Norge og i det landet det adopteres fra, som har ansvar for at adopsjonene blir gjort på en riktig og lovlig måte. De må lage tydelige regler og kontrollere at alle følger dem. I tillegg er det organisasjoner både i Norge og i andre land som hjelper til med adopsjonene, som må følge disse reglene.
Når noen i Norge adopterer et barn, har de ikke mulighet til selv å undersøke alt som skjer i det landet der barnet bor. De må stole på at myndighetene og de organisasjonene som ordner med adopsjonen gjør ting riktig. Dersom det har blitt gjort noe feil i en adopsjonssak, har adoptivforeldrene som regel ikke visst noe om dette.
Slutter man å være adoptert dersom det har skjedd noe feil i forbindelse med en adopsjon?
Nei. Selv om man finner ut at ikke alle reglene har blitt fulgt i en adopsjon, betyr ikke dette at adopsjonen blir ugyldig. Den som er adoptert vil fremdeles være barnet til sine adoptivforeldre, på samme måte som før.
Skal granskingsutvalget undersøke sakene til alle som har blitt adoptert til Norge?
Nei. Utvalget ser først og fremst på systemet og reglene om adopsjon, og om myndighetene i Norge har passet godt nok på at disse blir fulgt. For å undersøke om reglene har blitt fulgt skal utvalget se nøye på noen adopsjonssaker fra ulike land. Men utvalget har ikke tid til å se på alle adopsjonssakene i de landene som skal undersøkes, og kan ikke hjelpe adopterte med å finne ut hva som har skjedd i akkurat deres sak.